Nasjonale minioriteters kulturminner

I Norge har vi fredet bygninger siden 1923. I begynnelsen fredet Riksantikvaren det som var ansett å være “typisk” norsk, spesielt vakkert eller høyverdig, som embedsmannsgårder, tradisjonelle storgårder og kirkebygg. På 1970-tallet endret dette seg, fordi det skjedde et skifte i synet på hvilke kulturminner som hadde verneverdi. Dermed ble oppmerksomheten rettet mot mangfoldet i Norges befolkning og kulturminnene våre, som for eksempel kulturminner knyttet til dagligliv, arbeidsliv, kvinner og samisk kultur. Dette førte også med seg at kulturmiljøet rundt et enkeltstående kulturminne ble viktigere.

Gjennom stortingsmelding nr. 16, Leve med kulturminner i 2004-2005, fikk Riksantikvaren i oppdrag å rette opp skjevheter i fredningslisten innen 2020. I en omfattende kartlegging av fredete kulturminner i Norge i 2011, fant vi at kulturminneforvaltningen ikke hadde lykkes med å ivareta kulturminnene knyttet til de nasjonale minoritetene. Målet ble å bevare et representativt utvalg av kulturminner  for fremtiden, og at utvalget skulle vise geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde.

Som et ledd i fredningsstrategien mot 2020 skulle Riksantikvaren løfte fram og få økt kunnskap om våre nasjonale minoriteters kulturminner, og frede et utvalg av disse.

Samarbeid med minoritetsgruppene

Det er minoritetene selv som har best kompetanse og kunnskap om egne kulturminner, og det er de som eier sin egen historie. For Riksantikvarens arbeid er det av stor betydning at minoritetene selv bidrar til å definere hvilke kulturminner som er viktige for dem, og som representerer deres historie og kultur. Riksantikvaren samarbeider også med regionalforvaltningen og relevante kunnskapsinstitusjoner i arbeidet.

Hittil har Riksantikvaren hatt satsninger på skogfinske kulturminner fra 2016, kvenske/norskfinske fra 2017, og jødiske kulturminner fra 2020. I årene som kommer vil vi gå i gang med kulturminnene knyttet til rom og romani/tater.